Det er ikke sikkert du tror på meg når jeg påstår at musikk fungerer som terapi for meg, men det kan det altså gjøre. Spesielt har jeg merket meg at Pink Floyd har en enormt roende og sjelefreds virkende effekt på meg, og det er godt å ta med seg ut av en til tider stressende hverdag.
I skrivende stund er det Animals som “dundrer” ut av min laptop speakersystem, men uff, det er heldigvis oftere jeg har det på i hodetelefoner eller over stereo systemet i stua.
Det er, som en liten digresjon, faktisk urovekkende høy prosentandel ungdommer, som har hørt musikk i annet enn dårlig nedlastet mp3 kvalitet eller gjennom iPod eller pc speakers, men tilbake til terapeutisk effekt.
Det at musikk har en så enormt stor påvirkningskraft på meg, og sikkert deg også, er nesten litt skummelt. Den rytmen som musikken spiller i er nemlig med på å påvirke åndedrett og hjerterytme. Når det kommer til Pink Floyd så er jo det stort sett i en avslappende takt med mye flytende synth/ gitar partier, og dermed klarer jeg å slappe av, legge stresset til side, og generere ny energi gjennom å høre på musikken. Virker nesten som jeg kan føye til kreativ også nå.
Det blir jo litt på samme måten som med musikk som mange setter på for å vaske hus, det er jo stort sett musikk som har omtrent samme tempo som man klarer å svaie moppen med, og dermed går husvasken unna raskere akkompagnert til “vaskemusikk”, eller hva med “baby makin’ music”?
Man kan jo spørre seg om hvorfor man ikke setter seg ned å hører på f.eks Black Eyed Peas – I got a feeling, den dagen man er skikkelig trist og nedfor, eller hva med James Blunt – No poetry, når man er skikkelig høyt oppe over at favorittlaget i fotball vant kampen mot erkerivalen, eller at man har vunnet i lotto. De to følelsene man har kommer da til å kollidere, og det blir bare helt feil, selv om man kanskje med bare minutter eller timer tidligere ikke kunne hørt på noe annet enn nettopp den sangen.

Creed – With arms wide open er en sang som sikkert mange har ett forhold til, og jeg personlig har ett voldsomt sterkt forhold til denne sangen. Kvaliteten til sangen kan nok diskuteres, og det samme med kvaliteten på vokalprestasjonene, men det er ikke poenget her.
For ni år siden, tiden går fort, fikk jeg mitt første av to barn, sønner for å være eksakt. På den tiden var jeg aktiv spiller av det merkelige og fantastiske spillet backgamon, sammen med frua. Vi syns Creed sangen var voldsomt flott, og satte denne på repeat hele kvelden, mens vi satt i dunkel vinterbelysning til sent på kvelden å hørte på den litt såre sangen om mannen som skulle bli far for første gang, og var litt redd for hvordan dette skulle gå.
Senga ble for fristende og lokket meg inn i 23 tiden, 30.01.2001, og kl 0153 ca, ble jeg vekket av frua som sa at nå var det startet. 17 timer sener satt jeg utmattet i en stol, hold min førstefødte sønn i armene, livredd for hvordan dette skulle gå videre, og tenkte litt på sangen som hadde spilt hele kvelden på stereoen hjemme før det bar inn på sykehuset. Kanskje ikke så rart jeg omtrent hver eneste gang jeg hører sangen nå feller en liten tåre.
Musikk har med andre ord en voldsom sterk rotfeste i min hverdag, og jeg kan virkelig ikke gå en dag uten musikk, for meg så blir uttrykket, en dag uten musikk er en dag uten mening. Joda, vet dette ikke rimer, men det var heller ikke poenget.
Den påvirkningskraften musikk har på meg fortjener med andre ord respekt, og med de ordene oppfordrer jeg deg til å heller bruke høyere oppløsning på iPod’n din pr sang, og heller noen færre sanger, så du får med deg alle detaljer i musikken, musikken som har terapeutisk kraft.